Ganske flink, ikke sant? 
Livet som aldri gikk videre..
Det gikk aldri videre. Det stoppet bare opp. Egentlig skjedde det ganske tidlig også, men jeg husker ikke når det gikk opp for meg at jeg lever i en uendelig reprise. Kanskje det var da jeg sa til meg selv for 25. gang 5. året på rad at “Nå er det slutt, nå skal jeg skjerpe meg” bare for å se at den innstillingen varte i 1 uke, på det meste 1 mnd. For det tar aldri slutt. Man gjentar seg selv, sine handlinger og ord hver gang, og det endelige resultatet er alltid det samme; Back to scratch. Tilbake til det utgangspunktet som ubønnhørlig og uten unntak fører til det samme utfallet.
Allerede da jeg var liten syntes jeg dop var tøft. Som 10-åring hadde jeg faktisk et ØNSKE om å bli narkoman, ikke spør hvorfor. Jeg fikk ønsket oppfyllt. Og for all del; En stund var det gøy. KJEMPEGØY. I begynnelsen, da rusen funket ordentlig og du trodde på alle løgnene du ble servert om lojalitet og ærlighet. Jeg fikk på en måte den familien jeg følte jeg aldri hadde hatt. Folk med skjelleter i skapet, som meg. Folk som visste at livet kan være jævlig kjipt. Folk som aksepterte meg for den jeg er, og som ikke forventet at jeg skulle være noe annet. Trodde jeg.
Men på et tidspunkt skjønner du at den virkeligheten du en gang så, egentlig aldri eksisterte. Det finnes ingen lojalitet, ingen venner, ingen aksept og INGEN, absolutt ingen du kan stole på. Snur du ryggen et sekund kan du være sikker på at noen plasserer en dolk dypt i den og samtidig later som om ingenting har skjedd.. Folk som kan se deg rett inn i øynene og servere den ene løgnen mer oppfinnsom enn den andre. Ærlighet? Den forsvant sammen med prinsippene og empatien i en 2 milliliters sprøyte og måles i pulver og gram..
Og det verste?
Når du innser det har du to valg: Slutte; et ganske umulig alternativ siden flere års rusmisbruk ikke er inngangsporten til sosialt samvær med Ola Pertentlige Nordmann. Eller.. Hive deg med på leken. Og gi slipp på siste rest av naivitet og troen mennesker.
Jeg valgte ingen av delene. Og med en fot i begge leire er jeg hun som blir sett ned på både av naboen og av stoffmiljøet. Kanskje det er på tide å ta et valg. Men igjen… Akkurat det har jeg tenkt i mange-mange år nå..
… Hadde jeg bare kunnet skru tiden tilbake..!!!!
Frøken Kontroll!
Det siste innlegget mitt ble inspirasjonen til dette innlegget. Jeg begynte nemlig å lure på hvorfor i f.. jeg skriver noe som er SÅ bak mål i forhold til hvordan virkeligheten ligger an. Og det er vel bare ett svar på det; Jeg er avhengig av kontroll!
For å forklare det litt nærmere: Nei, jeg liker egentlig ikke at fyren er en dustemann som bare var ute etter et knull og ferdig med det. Et knull er jo forsåvidt helt greit, og jeg skal ikke lyve på meg noen moralske motforestillinger i fh til felles utnytting og utveksling av kroppsvæsker. . Poenget er vel at jeg synes han kunne tatt seg tid til flere! Haha.. Neida. :p
Hele greia er vel at denne fyren liksom hadde “et eller annet” , utover en deilig kropp. Han “leser” meg skremmende bra til at vi nesten ikke kjenner hverandre, tar kontrollen i senga og har generelt et hode som er minst like interresant som det han har hengende mellom beina.
For å komme til sakens kjerne…: Jeg føler meg som en utnytta fjortis, og det er IKKE gøy i en alder av nesten-30!! Ikke det at jeg vil gifte meg med han, eller ser for meg et lykkelig liv everafter. Men trodde han var den vennen han utga seg for å være, også viser det seg at han kun ville ha en ny strek på veggen over senga..
Men kan selvsagt aldri vise noen at jeg føler meg helt dust, for jeg må være mitt sedvanlige ”happyface”; en som smiler, ler og skravler en hel masse dritt som jeg til og med selv høres usannsynlig latterlig ut til tider.
Ingen skal vite, se eller klare å lese hvordan jeg egentlig har det. For da er jeg jo plutselig sårbar, og hva er egentlig verre enn det? Bare tanken på det gir meg FRYSNINGER!
Så til faens med han. Tror det er på tide å glemme fyren når jeg faktisk er kommet dit at jeg skriver et helt blogginnlegg om han… Hjelp!!!!
Where is the panic-button!!!?
For et svin!!
Det er det du er!! En skikkelig mannssjåvinistisk, utnyttende, kroppsfiksert, GAMMEL gris!!
…og det SYKE er at jeg LIKER det!
Pedofili, englevakt og mødre som ikke forstår..
2 små jenter. Den ene 10, den andre 12. Ute å går tur med altfor mye sminke på, og gjennomsiktige bluser. En bil tuter, mange tuter og plutselig er det en bil som stopper…: “Vil dere sitte på?” spør to voksne menn.
Jentene blir med dem. Drikker brennevin. Blir til og med med dem på ei hytte langt uti skogen. Der slutter de å være “hyggelige” og nekter å kjøre småjentene hjem, er bare likegyldige og “rare”. Men ingenting skjer, og 3 timer etter innetid blir jentene kjørt hjem med et stort forklaringsproblem ovenfor sine mødre.
Men begge to lyver de til mammaene sine, sier de “glemte tiden”. Innimellom skjer det samme igjen i Pedo City. Voksne menn stopper, tuter og plukker opp de to jentene som nærmest bor langs veien. Men ingen av dem “gjør” noe og jente kommer helskinnet fra den ene kjøreturen etter den andre. En av mennene som stopper blir senere dømt for overgrep på ei venninne av jentene.
Englevakt? Farlig uflaks? Tilfeldigheter? Ikke vet jeg. Men vet at det finnes mange jenter rundtomkring som ikke har vært like heldige, og velger å tro at jeg har en eller flere engler som passer på meg. Jenta på 12 er meg og jenta på 10 er barndomsvennina mi som jeg fortsatt henger sammen med.
Vi satt å mimret litt i kveld. Og uten at noen av oss egentlig har spurt oss spørsmålet før, kom det i kveld opp som et viktig tema: Hvorfor sa vi ingenting til mødrene våre? Dersom noe sånt som dette skjer blir det jo store saker av det, og som oftest havner det også i Media at “voksne menn prøvde å lokke med seg småjenter”. Men vi turte ikke engang nevne det til våre egne mødre. Hvorfor? Av redsel for å få kjeft. Felles for oss begge var at vi hadde mødre som ga OSS skylden for alt, helt fra vi var små, og da lærer man raskt å holde ting som dette for seg selv.
Moralen må være: Vær en mamma som barnet ditt tør å komme til, også når det kanskje selv har gjort feil! “Elsk meg når jeg fortjener det minst, det er da jeg trenger det mest” er et godt ordtak, også i denne sammenheng.
God natt!
“Redd for forpliktelser”..
Der har du meg i et nøtteskall. Jeg vet ikke helt når eller hvordan det skjedde. Kanskje det alltid har vært sånn, bare at det er først nå jeg innser det.
Jeg vet ikke egentlig.
Men irriterende er det, for jeg nærmer meg 30 med stormskritt og pepperlukta nærmest svir i neseborene. Likevel løper jeg kjappere enn fyren får sagt “Skal vi møtes igjen?”.
Den siste tiden har det skjedd uhyggelig ofte, sikkert fordi jeg har forsøkt meg på dating og virkelig prøøøvd å utfordre meg selv. Men med en gang han viser den minste fnugg av “utenomkroppslig” interesse, eller enda verre; Prøver å kreve noe av meg, kjenner jeg jernkloen ta et stramt grep rundt halsen min og jeg sliter med å få luft.
Jeg nærmer meg altså 30 og det lengste forholdet jeg har hatt varte i ca 2,5 år, og det skal sies at den uheldige satt store deler av tiden vi var “sammen” i fengsel. Etter det har jeg hatt 2-3 “seriøse” forhold som har vart fra 2 uker til ni måneder. Og that’s it.
Har en bestevenn da. Han fungerer nesten som en “mann” om man kan si det sånn. Han er jo en mann da, men han fungerer liksom som “min” mann. Bortsett fra at vi ikke bor sammen eller har sex. Vi har vært venner i tykt og tynt i snart 5 år, men vi har aldri så mye som gitt hverandre et uskyldig muss. Hele greia begynte med en date, der han følte noe mer. Kanskje jeg gjorde det også, men jeg var ikke villig til å gå videre på det. Jeg gjorde meg klar til å stikke min kos, da han foreslo at vi kunne være venner isteden, noe vi altså ble.
Nå har vi til og med begynt å snakke om å flytte sammen, siden han er singel, jeg er singel og det ville passet greit liksom. Men jeg bekymrer meg for at det skal bli forventet noe “mer”, for jeg vet at hvis vi ender til sengs ilag, vil vennskapet være over for min del. Da forsvinner jeg. Og jeg kan ikke styre det selv, det bare blir sånn, er sånn og har vært sånn en stund nå..
Blæh. Må vel bare innse at jeg blir ei sånn gammel, bitter kjerring som sitter i en 50 kvadrats leilighet alene bak de rødrutete kjøkkengardinene mine og titter ut mens jeg lurer på hvordan “de andre” klarte det. For jeg klarer ikke å fatte eller forstå hvordan man klarer å slippe noen så tett innpå seg som det man gjør i et parforhold, i alle fall ikke over tid.
Kveldens hjertesukk herfra.. God natt!
Orbs og andre spøkerier..
For ikke lenge siden var jeg på fjelltur, og i den forbindelse overnattet vi i et hus som er kjent for å være hjemsøkt. Ikke skjønner jeg hvem som skulle ha hjemsøkt det, huset har vært forlatt siden en gang tidlig på 1900-tallet. Siden dengang har det stått der ensomt og ubebodd.
Tok endel bilder mens vi var der, og når vi kom hjem så vi noe rart: På mange av bildene var det masse rare rundinger. Kun på noen, ikke på alle, m.a.o var det ikke kameralinsa det var noe i veien med.
At det skal være støv er også litt merkelig, for hvorfor kunne man ikke se støvet 4 minutter senere fra samme vinkel?
Noe som også er rart er at rundingene øker i antall jo nærmere vi kommer dette huset, det begynner ca en km fra med kun en til to rundinger, før det blir flere og flere helt til vi er i kjelleren på huset hvor det vrimler av sånne.
Jeg er egentlig skeptisk til overnaturlige forklaringer, synes det er kjempespennende, men vanskelig å svelge likevel. Samtidig er jeg ikke helt sikker, og absolutt åpen for at det finnes mer enn vi kan se med det blotte øyet..
I alle fall, her er noen bilder, så kan dere se og avgjøre selv! For spesiellt interesserte har jeg satt inn en video også
Hei igjen folkens
Da var jeg sånn passelig halvferdig med designet her på siden min, så nå er det kanskje på tide å få skrevet ned noen ord. Jeg var en av de aktive bloggerne her inne på VGB for noen mndr siden, før jeg slettet bloggen min.. Noe jeg egentlig angrer litt på, siden jeg hadde flere trofaste lesere og mange venner her inne. Vel, vel, ikke så mye annet å gjøre enn å starte fra scratch. Har prøvd meg på et “comeback” her inne tidligere, men verken tiden eller inspirasjonen strakk til. Så nå gjør jeg et nytt forsøk! 
En mini-presentasjon for de av dere som ikke kjenner meg: Hei! Jeg er meg; et snodig, kvinnelig ADHD-krek på ikke-langt-unna-30. Singel, veldig lite A4, fra det kalde nord-Norge og med mange merkelige meninger om mangt. Og til de av dere som har vært innom den gamle bloggen min som da het “St.Theresa’s mentale avfall” ; Hallo igjen, savnet ble for stort til å bli borte! :p
Årsaken til at en rød tråd i designet på bloggen min er fra Alice i eventyrland er at jeg på en måte har identifisert meg litt med Alice helt siden jeg leste boken som 8-9åring. Vi er begge nysgjerrige, kommer med feil kommentarer til feil tid, drømmer oss bort og.. ja.. Du skjønner poenget?
Eller kommer denne bloggen til å inneholde litt av hvert. Oppskrifter på kaker, som er min nye store lidenskap. Dagboklignende notater og ellers det som måtte poppe opp i hodet mitt i løpet av dagen.
Vel, takk for titten og på gjensyn!
